Dommer og oppdretter.. Er det moralskt riktig å være begge deler?

Hei!

Jeg har nå kommet inn i en for meg litt interessant diskusjon på en annen side.
Temaet vi diskuterer er hvor vidt en oppdretter av en rase, som f.eks HG burde være dommer av sin rase!
Eks: la oss si vi befinner oss på norsk vinner-utstillingen.. Der er du med din hund, eget oppdrett som gjør det riktig så bra.
Det viser det seg at "konkurrenten" din har kjøpt hund fra ingen ringere enn dommeren selv som da skal gi ut tittelen!
Ergo, dommeren står med en vinnertittel og har to å velge mellom, sitt eget oppdrett, eller din hund...
Hvis du kunne fått valgt, ville du ha en nøytral dommer til å avgjøre, eller ville du ha valgt dommeren som hadde eget oppdrett
mot ditt oppdrett å velge mellom..? Dommerene har samme utdannelse og samme lik kunnskap om standaren.

Hva synes du om at en dommer kan dømme sin egen rase å da sitt oppdrett?
Tenk nå litt stort å se ut i verden der hundeavl = store penger, korrupsjon er ett tema som i høy grad er
til stede..

Jeg synes ikke egentlig at en dommer skal være oppdretter av den rasen han eller hun dømmer. Selv i en verden hvor habiliteten ble nøye kontorllert blir det uansett feil, fordi en person som har oppdrett i en rase gjerne har sterke meninger om hvilke oppdrettere de selv liker, hvilke linjer de syns er best osv, og da blir det bare galt. Si at noen kommer på utstilling med "Nasse" fra Hvitbikkja Kennel og stiller mot "Eko" fra Brusbanden Kennel og "Benji" fra Ulvegryta Kennel. Dommeren planlegger kull og drømmehannen er "Solo" fra Brusbanden Kennel. "Solo" er tilfeldigvis fra samme kennel som en av deltagerne men helt ubeslektet. "Benji" er halvbroren til "Solo". Dommeren vil da naturlig nok fatte interesse for begge disse hundene i større grad enn for Nøffe. Vi er mennesker, vi er nysgjerrige og lar oss styre av det i større grad enn vi tror og mener. Nå snakker jeg ikke om korrupsjon, men bare om ren menneskelighet. Her kan Nøffe bli litt glemt, selv om han kanskje er en veldig fin hannhund av rasen. Så kan det være at "Benji" ikke egenltig er så korrekt, men at han har mange av de samme kvalitetene som sin halvbror og derfor blir favorisert av dommeren utseendemessig. Dommeren vet, fordi han har oppdrett på rasen, hva han vil ha. Dette har han gjerne sterke meninger om (sier han jeg.) og de er ikke nødvendigvis til punkt og prikke etter standarden. Og selv om han vil prøve å dømme korrekt er han menneskelig og vil bli farget av seg selv. Et godt eksempel på det er en dommer som ble intervjuet i forbindelse med en dokumentar som bl.a. omhandlet Bassethund. Basseten har blitt dømt (i england) såpass feil opp igjennom årene at de har framelsket en ekstrem mengde hud på dem som fører til store problemer for rasen. Dommeren forklarte funksjonen bak den overflødige huden (den har ingen funksjon, men han kom med noe svada) og da han ble spurt om hvorfor han dømte den mest ekstreme av dem til beste hund når den så åpenbart stred imot standarden til rasen, sa han at han i sitt oppdrett la stor vekt på huden og syntes dermed at denne hunden var et praktfult eksemplar han gjerne ville bruke selv. Han lot altså sine personlige meninger som oppdretter gå foran jobben, og brukte ringen som en arena for å finne godt avlsmateriale. Den hunden han ville ha ble da også premiert godt av ham selv og dermed er det enda mer stas å bruke hannen i avl. Alt blir galt. Nei.

Man kan argumentere for at man må ha interesse for rasen og sånn, men det kan jeg ikke se at skal være nødvendig på et sånt nivå. De trenger å kunne rasestandarden og følge den på en objektiv måte fra et arkimedisk punkt og du KAN ikke finne et arkimedisk punkt når du selv tar så stor del i miljøet du skal se og dømme.

Der er vi helt enige kaja.
Og du tok opp en av mange grunner til hvorfor jeg mener at en oppdretter ikke burde være dommer for sin egen rase.
Eksemplet du nevner hvor dommeren møter en hannhund i ringen som han vurderer å bruke i sitt oppdrett, eller er kullbror osv.
Det vil ligge en viss egeninteresse i å dømme den hunden til topps, i form av titler og "heder å ære", som vil se bra ut for valpene som planlegges. Vi er bare mennesker, og selv om dommeren kanskje ikke gjorde det bevist, ser inni mellom øyet det det vil se.
Jeg mener at å sette oppdrettere som dommer på egen rase er umoralskt,( uten å dømme alle under en kam,) så synes jeg det er nesten like umoralskt som å la en dommer dømme sin egen hund. Begge deler mener jeg kan bli som å sette bukken til havresekken!

Når vi da i tillegg til menneskelige feil, egeninteresser i forbindelse med oppdrett og eget syn på hvordan rasen burde være, har noe som kanskje for oss i vårt lille hg-miljø er ukjent å virker absurd, nemlig korrupsjon..
Det er ett velkjent å ganske stort problem i det o store utland, men problemene kan vi fort dra hit, om vi ikke er på vakt..
Det vil være naivt å bruke strutsementaliteten å dukke hodet i sanden, for om vi enn så mye ikke ønsker det, så er korrupsjon ett faktum.
Når en dommer også er oppdretter, vil da dommer1møte som oppdretteren å utstiller i ringen, og da er det også en viss fare for at den som nå er oppdretter/utstiller vil møte en annen dommer som også er oppdretter av samme rase i ringen.. Dette kan gi to resultater: dommeren2 kan dømme hunden til dommer1 nedenfor å hjem for dette er en konkurrent. Eller dommer1 og dommer2 inngår avtaler om å dømme hverandres hunder til topps og det blir brukt som gjentjenester. Dette skjer den dag i dag også på kryss av raser, men jeg tror at så lenge vi hadde holdt oppdretter/dommer på samme rase skilt, hadde problem blitt mindre. I alle fall hva angår urettferdig dømming mellom 2 dommere som er konkurrenter å oppdretter på samme rase.
Man hadde uansett unngått at en dommer dømmer i favør på eget oppdrett, samarbeidspartnere eller at dommeren selv har kjøpt valp fra utstilleren, eller er bekjente/samarbeidspartnere, sitter i samme klubb osv...

Igjen, mener at å få oppdrette å være dommer på samme rase, er som å sette bukken til havresekken.
Så lenge det er store penger involvert, så har moralen en tendens til å råtne.. Ett eksempl som ikke angår temaet: i selv de beste beste familier viser det seg at ved arveoppgjør hvor bl.a penger er involvert, så forsvinner moralen til ganske mange! Og for mange blir den ganske fordervet.. Tror ikke det er noe annerledes ang moralen hos mange dommere og oppdrettere.
For å minske mistroen og tilfeller av dette, mener jeg at det greieste hadde vært å holdt dommer og oppdrette helt skilt. Vil bli for mye egeninteresse involvert om man er begge deler

Pr i dag så er det krav om at de som ønsker(Norske i hvert fall)å utdanne seg som dommer må ha lang erfaring fra avl og oppdrett. http://web2.nkk.no/wp-content/uploads/2012/01/regelverk-for-dommerutdanning.pdf Det er enklere i en del andre land der de nærmest får autorisasjonene.
At det finnes etiske dilemmaer for dommerne er helt klart. Det finnes helt sikkert dommere som er korrupte men vi må passe på at ikke alle blir dømt som det. Jeg kjenner dommere som gir sine valpekjøpere beskjed om at de ikke trenger å stille der den dømmer. Premiene vil mest sannsynlig bli dårligere enn fortjent. Jeg ser ingen problem med å bli dømt av en som er oppdretter, jeg må i utgangspunktet gå ut fra at de har sin integritet og dømmer etter standarden. Men dommere er også mennesker med sine meninger og noen vil ha helt hvit pels men ser forbi et dårlig trav, mens noen vil ha trav og er ikke så nøye med fargen. Vi betaler noen hundrelapper for å få denne dommerens personlige vurdering og må nok leve med at vi ikke alltid liker svaret vi får. Dømmes det helt feil ut fra standard så er det faktisk mulig å levere klage. At dommer dømmer eget oppdrett er en pågående diskusjon som nok vil vare en stund, men får håpe at det kommer noe godt ut av det på sikt. Inntil det kommer nye regler så har vi vel ingen annen mulighet enn å la være å stille for de som helt klart dømmer feil og så må arrangører la være å invitere dommere som mistenkes å dømme på uetisk måte. Jeg synes det er like ille å bli satt bak puppene til den andre handleren.